Adrianstua var hjemmet til forfatteren Kristian Kristiansen. Huset har navn etter hans mest kjente romanfigur, Adrian Posepilt, og eies i dag av Trondheim kommune. Adrianstua leies ut til en forfatter med tilknytning til Trondheim, til en rimelig leiepris. Boperioden er på fem år. Neste utlysning er høsten 2022.
Fra mai 2018 bebos Adrianstua av Rune F. Hjemås.
Tidligere beboere:
Mathias R. Samuelsen (2013-2018),
Arild Vange (2008-2013),
Ingrid Storholmen (2002-2007)
og Tale Næss (1997-2002).
Hver høst arrangeres det litterær hagefest i Adrianstua. For mer informasjon kan du følge Adrianstua på Facebook og Instagram.
Historikk
Kristian Kristiansen (1909-1980) var en av Norges mest leste og populære forfattere på 50- og 60-tallet. De tre romanene om Adrian Posepilt regnes som hovedverket hans, men også romanen Klokken på Kalvskinnet fra 1966 nådde bredt ut og ble belønnet både med Bokhandlerprisen og Norsk kulturråds publikumspris.
Under krigen ble Kristiansen involvert i motstandsarbeidet og måtte flykte til Sverige. På 50-tallet kom han tilbake til Trondheim. Her ble han boende i en treroms leilighet på Lerkendal til det en dag kom ham for øre at en viss slakter Solberg var i ferd med å flytte ut av Strandstua. Strandstua var en enkel bolig som lå idyllisk til ved Ringvebukta og som Kristiansen hadde kommet over på en sykkeltur og lagt sin elsk på. Eiendommen tilhørte Ringve museum.
Kristiansen forfattet et brev til museets direktør Victoria Bachke, der han argumenterte overbevisende for at han måtte få lov til å overta huset, nå som det sto ledig:
Jeg sitter ensom og forlatt i en altfor stor og altfor kostbar leilighet. Og hva verre er – i leiligheten nedenunder fins det tre meget livsfriske guttunger pluss et ustemt piano pluss to hornblåsere som øver hele dagen. Mine venner i Oslo har lenge rådet meg til å bosette meg i hovedstaden. Trondheim er intet sted for kunstnere, har de sagt. Og i mine svake stunder har jeg gitt dem rett. Men det byr meg imot å tråkke kunstnernes allfarvei. Jeg er trønder og jeg skulle gjerne ville vise Oslogjengen at det faktisk går an å være forfatter nord om Dovre.
Brev til Victoria Bachke, 30. september 1954.
Ringve museum var på denne tiden i gang med å overdra deler av sine eiendommer til Trondheim kommune og Østmarka sykehus. Dette innbefattet bl.a. tre små eiendommer som museet leide ut, en av disse var altså Strandstua. I et brev til finansrådmannen i Trondheim datert 19. januar 1955, opplyste Victoria Bachke om at Kristiansen hadde fått løfte om å overta leien og «allerede for en kort tid tilbake så smått begynt å installere seg i huset». Spørsmålet var om kommunen hadde noen innvendinger mot dette. Det hadde de ikke, og en bygselkontrakt ble inngått mellom Ringve museum og Kristian Kristiansen: Han skulle få leie en parsell av eiendommen ut sin levetid og kjøpe huset som sto der. Etter den tid ville eiendommen tilfalle Trondheim kommune.
Strandstua var opprinnelig bygd som stall og vognskjul, og hadde senere blitt brukt til hønsehus. Selv om Ringve leide den ut som sommerbolig, var huset dårlig egnet som permanent bolig. I mai 1955 rev Kristiansen den gamle bygningen og begynte – sammen med bl.a. sin far Ingbert, som var snekker i NSB – arbeidet med å reise det som skulle bli Adrianstua. Kristiansen bodde i byggeperioden i en liten ponnystall oppe i bakken, «lavt under taket, en primus som kjøkken og en illeluktende pinnsvinfamilie under gulvet». Det nye huset «slukte tre store stipendier, samt mine siste skillinger og dertil et lån på 20 000 blanke kroner fra Waisenhusets stiftelser,» skriver Kristiansen i dagboken sin, Adrianstu’boka. Dermed kunne han konstatere at han da huset sto ferdig delte skjebne med sin romankarakter Adrian Posepilt. De sto begge under stiftelsens beskyttelse.
I tillegg til Adrianstua, oppførte Kristiansen den mindre dikterstuen Jesperstua på tomten. En vandrehistorie går ut på at det var alle de lettkledde badenymfene i Ringvebukta som distraherte Kristiansen fra å arbeide i hovedhuset og fikk ham til å reise en egen arbeidsstue der vinduene vendte motsatt vei, ut mot bakhagen. I realiteten kan nok forklaringen like gjerne være at han i 1959 giftet seg med arkitekt Turid Ellefsen og fikk to stedøtre med på kjøpet. Dermed måtte kontoret i Adrianstua omdefineres til jenterom. Kristiansen var dessuten en dyktig håndverker, drev med både treskjæring, musikk og maling, og i Jesperstua fikk han rikelig plass til å holde på med alt dette.
I 1980 døde Kristian Kristiansen, 70 år gammel, etter en tids sykdom. Adrianstua gikk dermed over i Trondheim kommunes eie. Fordi tomten var regulert som friområde, kunne ikke huset selges som bolig, da det formelle vilkåret for «evigvarende bolig» etter lov om tomtefeste ikke var oppfylt. Adrianstua ble derfor leid ut til ulike beboere på kortere kontrakter, helt til det på midten av 90-tallet ble kjent at kommunen i arbeidet med ny reguleringsplan ønsket å omregulere eiendommen til bolig og legge huset ut for salg. Trøndersk Forfatterlag reagerte på planene, og forfattet i november 1995 et brev til kommunen der de bl.a. fremholdt at
Vi minner om at Victoria Bachke i sin tid sørget for at ‘Adrianstua’ ble bolig for forfatteren Kristian Kristiansen, og vi synes det vil være sterkt beklagelig hvis eiendommen uten videre skal forsvinne ut av byens litterære bevissthet, på linje med Elvegården i Klostergata (Agnar Mykles barndomshjem) som dessverre ble revet i 1969. Etter Forfatterlagets oppfatning har Trondheim kommune nå en enestående sjanse til å bevare eiendommen ‘Adrianstua’ (m. ‘Jesperstua’) ved å leie den ut til fortjente forfattere.
Brev til Trondheim Bygg og Eiendom, 24. november 1995
Kommunen hadde i mellomtiden innsett at det ville bli vanskelig å få omregulert eiendommen til bolig og gått bort fra dette. Henvendelsen fra Forfatterlaget vekket derfor (noe uventet?) interesse hos mottakeren, og førte til at det ble gjennomført en befaring på eiendommen i januar 1996. Der ble det konstatert at huset var «lite og enkelt», men likevel fremsto som «en meget charmerende og idyllisk bolig i en romslig vakker hage». Det ville imidlertid medføre store kostnader å få huset «i akseptabel og driftsmessig forsvarlig stand», og slike midler fantes ikke å oppdrive hos kommunen. Forfatterlaget begynte derfor å jobbe med å skaffe sponsorer til prosjektet og nedsatte en Adrian-komite bestående av Bjørn-Erik Hanssen, Sissel Lie, Åsmund Forfang og Inga Næss. Målet var å ha forfatterboligen klar for innflytting til byjubileet i 1997.
I juli 1997 flyttet Tale Næss inn som den første forfatteren under Trondheims nye ordning med forfatterbolig i Adrianstua. Jakten på sponsorer hadde kastet lite av seg og kommunen beregnet kun «et særdeles lavt vedlikeholdsprogram» for de mest akutte tiltakene. Boligens tilstand hadde med andre ord ikke bedret seg nevneverdig. Man bestemte seg likevel for å ta den i bruk som forfatterbolig, og heller «foreta en videre oppussing etter hvert», som Bjørn-Erik Hanssen fortalte til Adresseavisen i januar 1997. Mye arbeid falt dermed på de nyinnflyttede, som måtte ta malepenselen fatt og rive fuktskadd tapet. Standarden har imidlertid sakte men sikkert blitt bedre opp gjennom årene, som et resultat av kommunens og de ulike beboernes innsats, og huset må sies å fremstå i godt «akseptabel stand» i dag.
Adrianstua har fungert godt som forfatterbolig, og huset fem forfattere fra 1997 og frem til nå. I 2001 ble tradisjonen med en årlig litterær hagefest etablert, og boligen har også blitt brukt til forskjellige andre sammenkomster med tilknytning til det litterære miljøet i byen.
I desember 2009 kunne Adresseavisen imidlertid bringe overskriften «Forfattere i harnisk!» etter at bystyret i forbindelse med budsjettarbeidet vedtok å utrede Adrianstua for salg. Vedtaket førte til umiddelbar mobilisering i forfattermiljøet. «Nå må vi bruke versaler: VI GIR OSS IKKE UTEN KAMP!» uttalte tidligere beboer Ingrid Storholmen til avisa, mens Anne B. Ragde mente det var «typisk Trondheim kommune å tisse i buksa for å holde seg varm.» Heldigvis gikk det bare noen få dager før politikerne i bystyret måtte legge seg flate. Medlemmer av den gamle Adrian-komiteen hadde gravd frem dokumentene der kommunen selv slo fast at eiendommen ikke var regulert til boligformål og derfor ikke kunne selges. «Vedtaket [om å utrede Adrianstua for salg] er gjort på sviktende grunnlag og det er veldig uheldig,» innrømmet lederen av kulturkomiteen, Harald Nissen, som skyldte på at intern krangling tok fokus vekk fra den politiske prosessen. Adrianstua var reddet.